Silke

Silke er kjent og elsket verden over. Men hva er silke? Hvordan produseres ekte silke? Og hvilke egenskaper har silken?

Se vårt utvalg av flotte silkeskjerf

Introduksjon til silke

Silke forbindes ofte med den ultimative luksus. Det er utenkelig å forbinde f.eks. nylon eller polyester med de samme positive assosiasjonene. Ordet silke brukes også mye i dagligtalen. Tenk bare på uttrykkene "glatt som silke" og "silkemyk" som brukes til å beskrive positive egenskaper utover silke.

Silkens legendariske kvaliteter finner vi i:

• dens geografiske opprinnelse
• måten den produseres på
• måten den produseres på
• dens tekniske kvaliteter
• dens anvendelse i ulike tekstiler

Knapphet på silke er nok hovedårsaken til silkens eksklusivitet. Når man ser på den totale tekstilproduksjonen, utgjør ikke silkeproduksjonen særlig mye, kun 0,2%. Til sammenligning utgjør bomull 51% og syntetiske fibre 40% av den totale produksjonen. I takt med at produksjon av silke avtar, og produksjon av andre fibre øker, reduseres også silkeandelen.

Silkens opprinnelse

I følge Confucius kan oppdagelsen av silke spores tilbake til år 2640 f.Kr. Legenden forteller at den kinesiske keiserinnen, Xi Ling Shi, drakk te i en hage med morbærtrær og en kokong falt ned i koppen hennes. Den varme teen oppløste puppens ytre lag, og da hun forsøkte å fiske den opp av koppen, oppdaget hun at puppen inneholdt en lang fin tråd. Ved å fortsette å trekke i den nesten endeløse tråden, ble hun den første til å oppdage en metode for å hespe opp (nøste opp) silketråd.

På dette tidspunktet var veving allerede et veletablert håndverk i Kina, og det fantes dermed åpenbare muligheter for å omgjøre den nyoppdagete fiberen til tekstiler. Oppdagelsen av silke har mest sannsynlig gått hånd i hånd med verdifulle forbedringer innen vevteknikken. Arkeologiske funn har avdekket fragmenter av svært kompliserte tekstiler som kun kunne vært fremstilt på meget avanserte vevestoler.

Silke skiller seg fra andre fibre ved at det er én lang tråd, som også kalles filamentfiber, i motsetning til ull og bomull som er spunnet til en tråd av korte fibre. I dag kan en enkelt kokong produsere en silketråd så lang som opptil 1600 meter. Dette er et resultat av mange års avling, hvor man velger ut de silkeormene som produserer de lengste trådene. I oldtiden var utbyttet betydelig lavere, muligens bare 100 meter per kokong, men den kontinuerlige silketråden var mye sterkere og lettere å veve enn bomull, lin og ull.

Kineserne var raske med å realisere potensialet til denne ekstraordinære fiberen, som ifølge legenden "kom fra himmelen". De tok alle forholdsregler for å sikre at hemmeligheten bak silkens opprinnelse ble strengt bevoktet. Avsløring av silkens hemmelighet ville derfor bli straffet med døden. Imidlertid skjedde det uunngåelige, hemmeligheten ble avslørt, og dermed ble det satt en stopper for Kinas monopol på silkeproduksjon.

Silken vi kjenner i dag er produsert ved avling av silkeormen Bombyx Mori. Det sies at silkeavlingen spredte seg til Korea ved hjelp av kinesiske immigranter i år 1200 f.Kr. og påfølgende Japan. Det antas at silkeavlingen var en av grunnene til at Japan invaderte Korea, hvor et stort antall koreanere ble tatt til fange, inkludert mange som drev med silkeavling.

Silkefibre

Silke er en naturlig fiber i likhet med bomull, ull, kasjmir og mohair. Silke er en proteinfiber og dens komposisjon av aminosyrer er veldig lik menneskets hud. Proteinene som utgjør det ytre laget er oppløselige i varmt vann, mens proteinene i selve fiberen er uoppløselige.

Noen av silkens mange egenskaper er:

• Silkefiberen er glatt i motsetning til ull, bomull med flere. Dette er en av grunnene at silke er så mykt.
• Silke kan absorbere fukt, tilsvarende opptil 30% av sin egen vekt, uten at silken føles fuktig.
• Silke har en bruddstyrke på 4,8 gram per denier. Kun litt mindre enn nylon.
• Silkefibre har lav motstandsstyrke mot UV-lys, som også er grunnen til at silke ikke bør utsettes for direkte sollys.

Siden det nittende århundre har industrien forsøkt å reprodusere egenskapene til silke. Rayon ble kjent som "kunstig silke", inntil denne betegnelsen ble forbudt. Ved produksjon av syntetiske fibre ekstruderes en halvflytende masse gjennom et veldig lite hull, som størkner når den møter luft, veldig likt det som skjer når silkeormen spinner sin silketråd.

Til tross for at den kjemiske sammensetningen av silke er velkjent, og oppskriften kan produseres industrielt, har det ennå ikke lyktes å spinne en kontinuerlig silketråd. Dette skyldes at molekylstrukturen til silkemassen endres når den ekstruderes av silkeormen, og derfor er det foreløpig bare Bombyx Mori som er i stand til å omorganisere molekylene til en kontinuerlig tråd.

Det sier seg selv at syntetiske fibre har kommet for å bli, og de blir likere og likere de naturlige fibrene. Noen av de kunstige fibrene overgår til og med silke, både i forhold til holdbarhet og vaskbarhet, og noen ser til og med ut som ekte silke. Men til tross for en rekke utmerkede egenskaper hos kunstige fibre, har det ennå ikke lyktes å produsere en kunstig fiber som etterligner alle egenskapene til silke når det kommer til utseende, drapering, glans og komfort.

Silkeormen

Naturen byr på hundrevis av sommerfuglarter, hvor larven produserer silke. Silketråden har helt unike egenskaper i forhold til både bruddstyrke og isolasjon, og fungerer derfor perfekt som beskyttelse i perioden når larven utvikler seg til sommerfugl.

Over tid har en av disse artene, nemlig Bombyx Mori, blitt avlet for å produsere den best egnede tråden for tekstilproduksjon. I dag lever ikke Bombyx Mori i naturen, men er helt avhengig av mennesker for å overleve, og den ville følgelig ikke overlevd hvis den slapp ut av fangenskapet.

Som en konsekvens av avlingen av spesifikke egenskaper, har silkeormen f.eks. mistet evnen til å fly og se. Dens fordøyelsessystem fungerer heller ikke, og den dør således umiddelbart etter parring. Bombyx Mori betyr morbærsilkeorm, og er oppkalt etter det eneste den spiser, nemlig bladene på morbærtreet. Det faktum at den kun spiser morbærblader, setter en naturlig grense for hvor og hvor mye silke som kan produseres, ettersom det kreves kontinuerlig tilførsel av disse bladene.

Morbærtreet er et hardt tre som kan tilpasse seg ulike klima. I et subtropisk klima produserer morbærtreet blader gjennom hele året, noe som betyr at man kan avle silkeormen hele året rundt. I et temperert klima produserer morbærtreet blader kun i mai og september, noe som begrenser avl av silkeorm til de to periodene, siden silkeormen ikke vil spise noe annet. Dette betyr også at bøndene ikke kan leve av silkeavl året rundt, og nettopp derfor foregår silkeproduksjon hovedsakelig i subtropiske regioner.

Silkeormen begynner livet som et lite egg på størrelse med et knappenålshode. På bare en måned utvikler egget seg til en fullvoksen silkeorm. Silkeormen kan derfor skilte med å være verdens 13. rasktvoksende dyr. Fra egg til voksen larve har vekten vokst 10 000 ganger.

Når temperaturen er riktig og det er rikelig med morbærblader, legges eggene i inkubatorer ved 25 °C og silkeormene klekker ut etter 12-14 dager. Umiddelbart etter utklekking, vil silkeormene lete etter mat og begynne å spise, og må mates med friske morbærblader med jevne mellomrom.

Silkekokongen

Når silkeormen er fullvoksen, slutter den å spise og forbereder seg på å spinne sin kokong. Kokongen skal beskytte silkeormen mot rovdyr mens den er i puppestadiet og forvandler seg til en sommerfugl. For å bygge sin kokong, ekstruderer silkeormen den halvflytende silken som har samlet seg i dens to silkekjertler. Kjertlene løper i sikksakk gjennom kroppen og er derfor mye lengre enn selve silkeormen.

Silkekjertlene inneholder en relativt stor mengde silke som utgjør en stor del av silkeormens kroppsvekt. Silkeormen tømmer derfor nesten hele seg når den spinner sin kokong. Fordi den mister en såpass stor del av volumet når kokongen bygges, får silkeormen plass nok i sin lille kokong.

Silkeormen starter med å feste silketråden til et fast underlag. Da den levde i naturen, kunne det være en kvist eller lignende, men ved avling, brukes ofte rader med små rom laget av papp eller tre, hvor hver og en kan spinne sin kokong. Når silketråden er festet, kan konstruksjonen for alvor begynne. Silkemassen størkner i det øyeblikket den kommer i kontakt med luft. Kokongen blir hard nok til å beskytte mot ytre farer, men er samtidig myk nok til at det kan pustes gjennom den. Det tar mellom tre og fire dager for silkeormen å fullføre kokongen som skjer ved at hodet roterer i en åttetallsbevegelse slik at kokongen omhyggelig omslutter silkeormen.

Inne i kokongen blir silkeormen til puppe på tre til fire dager. Etter ytterligere ti dager er den blitt til en fullt utviklet sommerfugl som, så fremt den ikke blir avbrutt, vil bryte ut av kokongen ved å oppløse silkefibrene. Skjer dette, er kokongens silketråd ødelagt og ubrukelig for silkeproduksjon.

For å forhindre at sommerfuglen ødelegger silken, avbrytes metamorfosen ved at kokongen dampes. Puppen dør som følge av varmen fra dampen, noe som sikrer at silken ikke blir ødelagt. Etter dampingen, tørkes kokongene for å fjerne fuktigheten, slik at de kan oppbevares til de skal avhespes. Noen av kokongene får likevel klekke ut og brukes til videre avl.

Like etter utklekkingen begynner sommerfuglene å pare seg. Siden de er blinde, tiltrekkes de av hunnens feromoner. Hannene er i stand til å pare seg med flere hunner. Parringen tar omtrent tre dager, og hunnene vil deretter legge mellom 350 og 500 egg, før de etterpå dør.

Silkegarn

Før kokongene tørkes, sorteres de nøye for å luke ut de som ikke er egnet for avhesping. Årsaker til dette kan være at de er flekkete, deformerte eller på annen måte skadet. De kastes ikke, men brukes til produksjon av spun silk, også kalt schappesilke, og andre biprodukter. Puppene kan for eksempel i enkelte asiatiske land selges som en delikatesse. God appetitt.

Første steg i silkeavhespingen er å myke opp bindemiddelet (serisin) som holder sammen kokongens tråder. Serisinet fjernes ikke på dette stadiet da den fortsatt er nødvendig for å beskytte silken i prosessens neste stadier. Avhesping ble opprinnelig utført for hånd, og noen steder foregår det fortsatt slik. Spesielt i Thailand blir det gjort for hånd, noe som gir thaisilke en litt grovere og rustikk finish som er meget ettertraktet. Hvis silken skal brukes på moderne datastyrte vevestoler, kan ikke håndhespet silke brukes, kun maskinhespet silke.

De dampede silkekokongene blir børstet med en stiv roterende børste for å finne enden av silketråden. Avhespingen er kritisk for den ferdige silkekvaliteten. En avgjørende egenskap for silke av høy kvalitet, er dens ensartethet. Imidlertid er silke en naturfiber, og noen uregelmessigheter er derfor uunngåelig. Uregelmessighetene kan imidlertid reduseres ved å ha en god silkeavhesping hvor flere silketråder samles til ett garn. Filamentfibrene bindes sammen ved å bruke serisinet, som opprinnelig bandt kokongen sammen, til å "lime" sammen filamentfibrene.

Når kokongene hespes opp, er det viktig å være oppmerksom på når en av kokongene er oppbrukt og en ny kokong må settes inn for å opprettholde samme diameter i det ferdige garnet. Det ferdige garnet etter avhesping kalles også for råsilke.

Spun silk (schappesilke)

Under hele silkeproduksjonen genereres det en del silkeavfall, spesielt under avhespingen, men det kan også inkludere kokonger som er blitt skadet og som derfor ikke er egnet for avhesping. Silkeavfall er kanskje ikke det beste ordet, siden det blir brukt som et biprodukt, kalt spun silk eller schappesilke, som er et ettertraktet materiale i tekstilindustrien. Det hender faktisk også at det er mangel på silkeavfall, noe som presser prisen, slik at den blir dyrere enn råsilke.

Silkeavfallet behandles omtrent som i ullproduksjonen. Silken kardes og spinnes til garn. Silkegarnet kan deretter farges og senere veves til vakre silkestoffer. Det er også vanlig å blande de korte silkefibrene med andre fibre som ull, kasjmir eller bomull.

Villsilke

Det meste av verdens silkeproduksjon kommer fra avling av Bombyx Mori, men det finnes også andre varianter av silke produsert av andre insekter. Det meste av villsilke kommer fra India, Kina og Vietnam fra insekter i familie med Antheraea. Disse insektene lever hovedsakelig av blader fra eiketreet som blant annet vokser ved foten av Himalaya. Kokongene består til en viss grad av kontinuerlige filamenter, men de er vanskelige å hespe opp. Derfor blir det meste av villsilke spunnet.

Det er veldig liten produksjon av villsilke, den utgjør kun 4% av den totale silkeproduksjonen.

Silkekvalitet

Før råsilken kan selges for videre produksjon, må den testes og klassifiseres. Formålet med klassifiseringen er å bestemme kvaliteten på silken og hvilke sluttprodukter den er egnet for. Prisen er direkte avhengig av klassifiseringen. Det er totalt 11 forskjellige kvaliteter, fra 6A som er den beste til F som er den dårligste. Kvaliteten bestemmes ut fra ulike målbare kriterier som ensartethet, renhet og bruddstyrke. Enkelte subjektive kriterier, som farge og glans, inkluderes også i den totale evalueringen.

Testen foregår ved hjelp av et apparat som kalles et seriplane, hvor det er et panel for hvert av kriteriene. Her sammenligner man silken med standarder og bedømmer karakteren ut fra det. Det er en noe gammeldags metode, og det har blitt foreslått nyere og mer moderne metoder, men det har så langt ikke vært noen stemning for å endre på klassifiseringen av silke.

Råsilken er for fin til å benyttes til tekstiler, og man tvinner derfor gjerne et antall garn sammen til ett. Tvinningen har betydning for bruddstyrken og utseendet til det ferdige garnet.

Veving og strikking

Man kan enten farge garnet på dette stadiet eller vente med fargingen til etter veving eller strikking. På dette stadiet har garnet fortsatt det beskyttende laget av serisin som man gjerne vil beholde så langt ut i prosessen som mulig. Hvis man farger garnet før veving eller strikking, vil serisinet imidlertid fjernes først.

Silke kan veves på mange forskjellige vevestoler. I India og Thailand er det fortsatt normalt å bruke håndvever. I andre mer industrialiserte land har håndvevene gradvis forsvunnet og blitt erstattet av maskinvever som kan veve opptil 450 bindinger i minuttet med en bredde på opptil 270 cm.

Fordi silke utgjør en så liten del av verdens totale tekstilproduksjon, finnes det ikke maskinvever spesifikt for silke. De moderne vevene til veving av filamentfibre, er vanligvis utviklet for syntetiske fibre, og kan operere med svært høye hastigheter, som igjen krever at garnet har en høy bruddstyrke. Dette betyr at silken som skal veves, må ha en tilsvarende høy bruddstyrke.

Pleie av silke

Mange vegrer seg for å kjøpe silke, siden det sies at silke er vanskelig å vaske og stryke. En del av problemet er at forbrukerne i dag er vante til å ta vare på klær som er laget av kunstige fibre, som f.eks. polyester, som er enkle å vaske og ikke har behov for stryking.

Silke er en naturlig mikrofiber som blir meget sensitiv når den blir våt. Hvis du vasker silke med andre grovere materialer, kan friksjon skape slitasje på silken. En annen ting, som ofte skjer når man vasker silke, er at det kan dannes hvite flekker eller striper.

Heldigvis har mange moderne vaskemaskiner et skånsomt program der trommelen ikke roterer, men rister fra side til side. Vannets temperatur er mellom 30 og 40 °C som er perfekt for ull, kasjmir, silke og andre delikate fibre. Alternativt kan du få silken renset eller vaske den for hånd. Vi anbefaler sistnevnte så lenge du følger disse reglene:

• Vannets temperatur skal være 30-40 °C
• Bruk en mild flytende såpe siden pulver ikke alltid oppløses ordentlig og derfor kan skade silken
• Vask ett tøy om gangen
• Ikke vri eller klem tøyet når det er vått
• Etter vask, presses vannet forsiktig ut av tøyet, og tørkes flatt på et håndkle

Vask aldri silkeslips, siden slipset, i tillegg til silke, består av en foring som reagerer annerledes enn silke når det blir vått. Man risikerer derfor at slipset blir deformert når det tørker.

Silke bør strykes med et kaldt strykejern mens tøyet er fuktig. Stryk det på vrangen.