Veving – fremstilling av vevde tekstiler

Veving er en betegnelse for en av teknikkene som omdanner spunnet garn til tekstiler. Det finnes mange forskjellige vever og veveteknikker, men felles for dem er at man fletter sammen tråder som ligger vinkelrett på hverandre.

Vevekunsten er et gammelt og tradisjonsrikt håndverk som med tiden er blitt forfinet og automatisert, men det er fortsatt de samme teknikkene som brukes den dag i dag. Veverne i Nepal, der skjerfene og sjalene våre blir til, kommer typisk fra en familie av vevere der kunnskapen om dette kunsthåndverket er gått i arv gjennom generasjoner.

I denne artikkelen går vi gjennom prosessen, supplert med video og bilder fra produksjonen vår i Kathmandu. I produksjonen vår bruker vi indiske skaftvever samt jacquardvever. Begge typene betjenes med hender og føtter, uten bruk av strøm.

Hvordan vever man?

I veving er det litt terminologi vi må ha på plass først. Trådene som går i vevens lengderetning, kalles renning. Renningstrådene måles opp før vevingen starter. De skal være like lange og ha en lengde som tilsvarer den ønskede lengden på det ferdige tekstilet.

De tverrgående trådene kalles innslag. Vevingen foregår ved at noen av renningstrådene løftes opp og danner det man kaller skillet. Innslaget føres så frem og tilbake i tverrgående retning gjennom skillet og danner bindingen. Før vevingen starter, grupperes renningstrådene i skaft slik at man kan løfte grupper av renningstråder. Den helt enkle lerretsbindingen krever bare to skaft, der annenhver renningstråd er gruppert i hvert skaft, og derfor kalles dette vevemønsteret også toskaftsbinding.

For å føre tråden frem og tilbake mellom renningstrådene brukes en gjenstand som kalles skyttelen. Skyttelen er spisset i begge ender og inneholder en spole med innslagstråden. Skyttelen føres så fra venstre mot høyre og tilbake igjen.

I videoen under ser man hvordan skyttelen føres fra side til side i høyt tempo, mens vevskeien går frem og tilbake i vevens lengderetning. Vevskeien sørger for at innslagstrådene slås sammen slik at de ligger helt tett inntil hverandre. Vevens mekanikk sørger for å koordinere de bevegelige delene, men det krever mange års erfaring å veve i det tempoet.

Vevemønstre

Under vevingen flettes trådene sammen slik at de låser hverandre fast. Måten det gjøres på, bestemmer mønsteret på det ferdige tekstilet og kalles bindingen. Det finnes mange forskjellige vevemønstre som gir det ferdige tekstilet hvert sitt særpreg. Vevemønsteret er ikke bare avgjørende for teksturen, men de forskjellige bindingene reflekterer også lyset forskjellig og føles også forskjellig på huden når man har det på.

Det finnes tre grunnmønstre som alle kan varieres.

Lerretsbinding

Lerretsbinding er det enkleste mønsteret man kan tenke seg. Innslaget går over den første renningstråden og under den neste. Neste gang forskyves det, slik at man går under den tråden man gikk over sist. Det gir et glatt og ensartet resultat.

Man kan variere mønsteret ved å gruppere et antall tråder, både renning og innslag, slik at mønsteret blir mer markert og minner litt om kurvfletting.

Vever man med innslag og renning i forskjellige farger, kan man oppnå en fin melangeeffekt.

Kypertbinding

Kypertbindingen minner om panamabinding, men gruppene forskyves for hvert innslag, slik at det dannes et diagonalt mønster. Kypertbinding kan varieres slik at det dannes andre mønstre, som for eksempel diamantvev og fiskebeinsmønster, der diagonalene danner henholdsvis et diamantmønster og et fiskebeinsmønster.

Kypertvariantene gir stoffet et synlig mønster. Selv om renning og innslag har samme farge, vil de reflektere lyset forskjellig. Man kan også bruke tråder i forskjellige farger, noe som naturligvis gjør mønsteret enda tydeligere.

Satengbinding

Ved satengbinding går innslaget typisk under 3–7 renningstråder før det går over én renningstråd. Det neste innslaget forskyves. Tekstiler vevd som sateng blir svært glatte og glansfulle i utseendet. Derfor er sateng populært til sengetøy, skjorter, slips osv.

Veves sateng med renning og innslag i forskjellige farger, får man et tekstil med forskjellige farger på hver side.

Garn

I produksjonen vår av kasjmirskjerf, sjal og pledd kjøpes garnet på store kongler og vinnes deretter opp på mindre spoler. Spolene til innslagstrådene er små, siden de skal få plass i skyttelen. Her i Nepal skjer det for hånd, siden man plages av hyppige og langvarige strømbrudd. For å gjøre seg uavhengig av det upålitelige strømnettet har man gjort så godt som alle ledd i produksjonen fri for elektrisitet.

Oppvinding av renningstrådene skjer på en større innretning. Når vi produserer pashminasjal, veves det mange om gangen som deretter klippes opp til de enkelte sjalene. Ved produksjon av for eksempel 30 sjal blir renningstrådene derfor mer enn 6 000 meter lange. I videoen under kan man se hvordan tråden vinnes opp. Når man kjenner omkretsen på det store hjulet, er det bare å telle antall omdreininger hjulet kjører, så vet man hvor lange trådene er.

Tråden kommer fra store kongler med flere kilometer garn. Til veving av de ultratynne sjalene er tråden så fin at 200 meter bare veier 1 gram. Vi importerer kasjmirgarnet vårt fra Indre Mongolia, der det beste kasjmiret produseres. Vi bruker worsted-spunnet garn, som krever de lange ullfibrene. Det sikrer det beste resultatet og et tekstil som både er mykt og lekkert, men samtidig holdbart og fremfor alt ikke nupper ved bruk. Kasjmir finnes også i grå og brune farger, men den hvite kasjmiren er den fineste og også best egnet til farging.

Skaftveving

Med skaftveven kan man veve de tre grunnbindingene lerretsbinding, kypertbinding og satengbinding. Lerretsbindingen krever bare to skaft, mens de øvrige bindingene krever tre eller flere skaft.

Skaftene forberedes før vevingen ved å føre renningstrådene gjennom søljene, som er et lite øye festet til skaftet. Det er én sølje for hver renningstråd, og renningstrådene grupperes på de forskjellige skaftene. Ved lerretsbinding kobles annenhver renningstråd til det ene skaftet, mens de øvrige kobles til det andre skaftet. Når man så hever de to skaftene vekselvis, vil innslaget vekselvis gå over og under hver enkelt renningstråd.

De øvrige bindingene er mer kompliserte og krever mer omtanke å forberede. På noen av vevene våre kan det være opptil åtte skaft. En eneste feil her vil ødelegge hele produksjonen, så her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

Skaftene er hengt opp i triser slik at de kan løftes og dermed gi plass til skyttelen som fører innslaget under de løftede renningstrådene. Når innslaget føres tilbake, er det andre renningstråder som er løftet, og dermed låses trådene fast. Med tråkkene løfter veveren skaftene enkeltvis, noe som utløser skillet som innslaget kan komme gjennom.

I videoen under ser man hvordan veveren styrer veven slik at de forskjellige skaftene løftes vekselvis.

Etter hvert som vevingen skrider frem, trekkes det vevde stoffet ned og rulles sammen på bommen under veven for å gi plass til at skyttelen kan bevege seg mellom renningstrådene. Når renningstrådene er brukt opp, er vevingen ferdig, og hele tekstilet er nå rullet sammen på bommen, der det i produksjonen vår blir klippet opp til skjerf og sjal i passende størrelse.

På bildet under kan man se en produksjon av jakskjerf som rulles opp på bommen.

Jacquardveving

Jacquardvevingen ble oppfunnet av Joseph-Marie Jacquard. Jacquardveven gjør det mulig å veve kompliserte mønstre. I forhold til skaftveven, der man grupperer et antall renningstråder på hvert skaft som løftes vekselvis, kan man på jacquardveven heve en vilkårlig kombinasjon av renningstråder. Hver rad i mønsteret kodes inn i hullkort, og veven leser radene én for én under vevingen.

På bildet under ser man en jacquardvev bakfra. Det er forholdsvis komplisert mekanikk. Øverst i midten av bildet ser man hullkortene som går i ring gjennom den øverste innretningen. Her leses én rad om gangen. Hver posisjon på hullkortet har en tilhørende trise som igjen er koblet til en renningstråd.

Hullkortene består av en rekke posisjoner der det enten er et hull eller ikke noe hull. Det er én posisjon for hver renningstråd, og om det er hull eller ikke, bestemmer om renningstråden løftes opp. Et binært system som senere fant anvendelse i datamaskiner, der hullkort ble brukt til å lagre informasjon. På bildet under ser man hullkortene som brukes til våre vakre jacquardvevde sjal.

Oppfinnelsen av jacquardveven var banebrytende og gjorde det mulig å masseprodusere tekstiler med mønstre som tidligere var svært tidkrevende å fremstille. Det er en langsom og dyr prosess å kode hullkortene, som må lages for hvert mønster, men når de først er laget, går selve vevingen raskt. Under ser man resultatet av anstrengelsene. Jacquardmønsteret gir sjalet en vakker tekstur.

Farging av tekstilet

Farging av tekstilet kan skje enten før eller etter vevingen. Det avhenger av det ønskede resultatet. Ønsker man et flerfarget mønster, må man farge garnet før vevingen. For de ensfargede eller flerfargede sjalene med glidende fargeoverganger kan man farge etter vevingen. Fargen blandes i kokende vann der det vevde stoffet skånsomt farges.

Grunnfargene blandes nøye etter oppskrift for å treffe den ønskede fargen.

Andre typer vever

I tillegg til de to vevtypene vi bruker i produksjonen vår, finnes det et vell av andre typer vever. Altfor mange til å ta med her, men til slutt vil vi nevne båndveven, som også brukes ofte i Nepal og resten av Asia. Veveren spenner ut renningstrådene ved å feste en bom rundt sin egen kropp. Ellers fungerer vevingen etter de samme prinsippene som er gjennomgått i artikkelen.