Hva er kasjmir

Kasjmir, eller cashmere som det også skrives, er verden over kjent og elsket for sin varme og mykhet. En gang var det forbeholdt de mest privilegerte – i dag er det prismessig på et nivå der alle kan være med, og har blitt en hverdagsluksus for den brede delen av befolkningen. Min egen lidenskap for kasjmir startet da jeg som ung fikk et kasjmirskjerf i gave. Skjerfets myke tekstur var noe helt spesielt og starten på en livslang lidenskap.

Men veien til et lekkert kasjmirskjerf eller en cardigan er lang, og starter i ugjestmilde egne der kasjmirgeitene lever.

Kasjmirgeita

Kasjmirgeita (Capra hircus langier) og fibrene dens har fått navnet sitt fra Kashmir-regionen mellom India og Pakistan vest for Himalaya. I dag produseres det bare litt kasjmir fra regionen. Kasjmir produseres først og fremst i Kina, Mongolia, Tibet og Afghanistan. Iran, Australia og New Zealand står også for en del av verdensproduksjonen.

Kasjmirgeita er 60–80 cm høy. Hannene og hunnene veier henholdsvis 60 og 40 kg i gjennomsnitt, og lever i gjennomsnitt 7 år. Pelsen deres er åpen med lange og grove dekkhår som dekker underullen. Hver geit produserer mellom 100 og 160 gram kasjmirfibre i året.

Underullen er svært fin. Fibrenes diameter er mellom 12,5 og 19 mikrometer og har en gjennomsnittlig lengde på 35–50 mm. Den fine ullen gjør geitene i stand til å motstå den barske vinterkulden. Når våren kommer, feller de pelsen for ikke å bli overopphetet.

Alle fibrene er keratinfibre med en kjemisk sammensetning som ligner ull, og derfor er teknikkene som brukes til ullproduksjon svært like teknikken for å fremstille kasjmir. Siden kasjmirfibrene er glattere og reflekterer lyset annerledes enn ull, kan det være nødvendig å endre fargeoppskriftene for å oppnå de samme nyansene.

Gjennom tidene har det vært en del vitenskapelig interesse for å krysse forskjellige dyreraser. Huarizo er for eksempel en krysning mellom alpakka og lama. Cashgora er en krysning mellom angora og kasjmirgeita.

Innsamling og produksjon av kasjmirfibre

Av den totale verdensproduksjonen på 9 000–10 000 tonn kommer 50–60 % fra Kina, hvorav over halvparten produseres i Indre Mongolia. 20–30 % kommer fra Mongolia, og resten er fordelt på Iran, Afghanistan og andre land.

I Kina og Mongolia samles kasjmirfibrene inn ved å børste dyrene i fellingsperioden, samt ved å samle inn fibre fra busker og på bakken. I Iran, Afghanistan, Australia og New Zealand blir geitene vanligvis klippet.

Hårene grovsorteres for hånd etter farge og kvalitet. Dette krever erfaring og ekspertise og reduserer mengden grove hår. Deretter has fibrene i en maskin som rister små kvister og andre urenheter av. Så avhåres fibrene.

Kvaliteten på de avhårede fibrene vurderes ut fra diameteren, fargen og lengden på hårene. Den gjennomsnittlige diameteren skal ligge mellom 14 og 19 mikrometer, mens lengden ligger mellom 150 og 450 mm. Kasjmir fra Kina, som regnes som det beste, har en diameter på mellom 14 og 16 mikrometer. Kasjmir fra Mongolia er generelt tykkere i diameteren som følge av krysningsavl av forskjellige geiteraser for å maksimere utbyttet, med lavere kvalitet som resultat.

Erfaringen viser at kasjmirgeiter som er oppdrettet i mildere klima, ikke produserer like fin ull som de geitene som lever i sine naturlige omgivelser. Fibrene er likevel finere og mykere sammenlignet med andre dyrehår.

Pris og fremstilling

Fin hvit kasjmir koster ca. $130 per kilo. Den gjennomsnittlige diameteren er den avgjørende faktoren for prisen på kasjmir. Iransk og afghansk kasjmir er vanligvis 2–3 mikrometer tykkere enn kinesisk kasjmir og som følge av det ca. 40 % billigere. Fargen har også noe å si: hvit er den dyreste, siden den både kan brukes som den er med sin naturlige farge, men samtidig også farges i de lyse pastellfargene. Brun kasjmir er den billigste, siden den bare kan farges med de mørke fargene.

Kasjmirkvalitet

Det finnes mange betegnelser for kasjmirkvalitet. Grade A og Superior Cashmere class 1 er noen av dem man ofte støter på, men betegnelsene sier egentlig ikke noe om kvaliteten, og brukes mer med tanke på rask og enkel markedsføring.

Det er heller ikke lett å snakke om kasjmirkvalitet uten at det blir litt teknisk, men vi skal gjøre et forsøk.

Det finnes to måter å spinne garn på: worsted-spinning og den vanlige ullspinningen av kardet ull. Den beste kasjmiren er worsted-spunnet garn, siden prosessen krever lange fibre, i motsetning til vanlig ullspinning som kan spinnes av de korte fibrene, eller til og med restene fra worsted-spinningen.

Ved å bruke de lange fibrene kan man spinne garnet tynnere – helt ned til et trådtall på 200, som tilsvarer at 200 meter garn bare veier 1 g. Våre 2-ply twill-sjal er for eksempel vevd med garn av denne typen.

Når fibrene er lange, kan man også tvinne garnet mer (twists per inch), noe som gir et sterkere og mer holdbart resultat. Ullspunnet garn vil oftere ha en tendens til å nuppe, siden de kortere fibrene er vanskeligere å holde på plass når det ferdige tekstilet brukes.

Ullspunnet garn gir et mer loddent resultat, siden de kortere fibrene stikker ut av garnet. Worsted-spunnet garn gir et glattere og lettere resultat.

Distribusjon

Liberaliseringen av den kinesiske økonomien på 1980-tallet førte til en periode der prisene på kasjmir steg og kvaliteten falt. Salget av kasjmirstrikk falt med ca. 30 %. For å stabilisere distribusjonen og kvaliteten på de ettertraktede fibrene innførte den kinesiske regjeringen i 1989 reguleringer som skulle heve kvaliteten på luksusfibre til eksport. Det ble nå et krav at de eksporterte fibrene skulle kvalitetstestes. I 1990 ble Cashmere Foreign Trade Center opprettet for å sikre kvaliteten og kontrollere prisen på de eksporterte luksusfibrene.

I 1991 innførte den kinesiske regjeringen ytterligere reguleringer med krav om at alle tekstilvarer skulle merkes med opprinnelse, og de kunne bare eksporteres til land som hadde en bilateral handelsavtale med Kina. I dag er det annerledes. Markedet for kasjmir og andre luksusfibre er friere i Kina og ikke lenger kontrollert av regjeringen.

Avsetning

Inntil nylig ble størstedelen av fiberproduksjonen solgt til Skottland og Italia, der den ble brukt til å fremstille tekstilvarer i luksusklassen. På slutten av 80-tallet begynte Kina og Mongolia selv å spinne og veve kasjmir. Sluttproduktene var ikke av samme høye kvalitet som de skotske og italienske, men de var billigere. Markedet endret seg derfor, og de skotske og italienske produsentene opplevde at det ble vanskelig å skaffe den nødvendige mengden råmateriale. Som en konsekvens begynte de europeiske produsentene å samarbeide med de kinesiske fabrikkene. Samarbeidet løste langt på vei forsyningene og hevet samtidig kvaliteten på de kinesisk fremstilte tekstilene.

Med så høyt prissatte produkter er det ingen overraskelse at markedet er fullt av forfalskninger, der kasjmirgarnet er blandet med ull og andre mindre kostbare fibre. Cashmere and Camel Hair Manufacturers Institute (CCMI) foretar stikkprøvekontroller ved å kjøpe kasjmirvarer på det åpne markedet for å analysere dem og kontrollere at innholdet stemmer overens med varedeklarasjonen.

Kasjmirvarer distribueres over hele verden, men de største avtakerne er USA, Japan og Vest-Europa.

Kasjmir eller pashmina?

Betegnelsen pashmina har etter hvert mistet sin betydning, siden den brukes ganske løst. Det er derfor vanskelig å skille myte og fakta fra hverandre når det gjelder opprinnelsen til denne typen fiber.

Opprinnelig ble pashminasjal og -skjerf fremstilt i Kashmir-regionen av håndspunnede og vevde kasjmirfibre som ble samlet inn for hånd på bakken og i busker der geitene levde. India er ikke en stor produsent av kasjmir, men i Kashmir-regionen fremstilles det skjerf og sjal av svært høy kvalitet.

Senere begynte noen produsenter å markedsføre kasjmirsjal som pashmina, selv om de var fremstilt utenfor Kashmir-regionen. Det førte til en del forvirring, men i dag brukes kasjmir og pashmina synonymt.

Se alle våre kasjmirprodukter.